Ekspansjonen mot nord har vekket kraftig debatt siden 1970-tallet. Den gang handlet debatten om hvorvidt områdene nord for 62. breddegrad skulle åpnes for oljeboring. Siden 90-tallet har diskusjonen for det meste handlet om havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen. I den tidlige debatten dreide diskusjonen seg for det meste om interesser innen fiskeri og naturvern, nå er debatten tett knyttet til klima og miljøutfordringene vi står overfor.
Nordområdene
Allerede på 70-tallet viste oljeselskapene stor interesse for områdene nord for 62. breddegrad. Norsk Hydro var fremme med en rapport allerede i 1970, der de ønsket å etablere et selskap som kunne lete etter olje der nord. Lofoten ble sett på som spesielt interessant i denne sammenheng. Takket være de store funnene lenger sør, utsatte interessen for de nordlige områdene.
Da miljøbevegelsen begynte å vokse, ble de opptatt av å stoppe videre ekspansjon nordover. Det var frykt for konsekvensene oljeboring i nord ville ha på det viktige fiskeriet, og på miljøet. Man ønsket en ekspansjon i moderat tempo.
Utover 80-tallet ble det gjort funn langt til havs og langt mot nord. Siden funnene var langt fra lang, dempet dette konfliktnivået. Det ble nemlig mindre sannsynlig at eventuelle utslipp skulle ramme kysten.
Statoil fikk ja til Snøhvit-feltet, og dette oppnådde ikke store protester, antagelig fordi det var et gassfelt. I 2003 ble deler av Barentshavet åpnet for oljeboring, med unntak av en kystlinje på 50 km. Dette betydde at Lofoten, Vesterålen og Senja ble spart en stund til.
SV og Senterpartiet
2005 var valgår og SV samt Senterpartiet hadde et program der motstanden mot oljeboring utenfor Lofoten var et sentralt element. Arbeiderpartiet hadde det motsatte i sitt program, mens AUF, ungdomsutgaven av Arbeiderpartiet var imot. Fiskerne stod på nei siden og det lokale næringslivet stod på ja siden. I 2009 var det nytt valg og da var partiene som var imot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja betydelig svekket. Oljeselskapene drev også en aktiv lobbyvirksomhet for å få til et ja for åpning av oljeboring i nord.
Sakens to sider
Oljeindustrien var opptatt av at oljeboring ville skape jobber i et område som ellers var truet av fraflytting. Dessuten mente de at teknologien nå var kommet så langt at beskyttelsen mot ulykker og utslipp var større enn noen gang.
Den andre siden argumenterte med konsekvensene en ulykke ville få, både når det gjaldt fiskeri, men også natur og miljø. Lofoten er et av de vakreste stedene i verden og en ødeleggelse av naturen her, vil også medføre en ødeleggelse av stedet som turistdestinasjon. Folkeaksjonen mot oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja ble dannet i 2009. Tilhengerne av oljeboring hadde allerede i 2006 organisert seg i LoVe Petro.
Striden er enda ikke avgjort. Det samles inn underskrifter og manes til kamp. Den regjeringen vi har nå, med Erna Solberg i spissen vil gjerne sette i gang med oljeboring i dette vakre området. Motstanderne gir seg ikke uten kamp. Det blir spennende å se hvor dette ender, forhåpentligvis tar man til vettet og setter verdien av natur, klima, miljø og dyreliv langt foran ønsket om flere penger i statskassen.